Jeg sitter i senga mi med dyne, laken og teppe. Rundt meg har jeg et kongeblått strikket skjerf, og på nattbordet står en kopp med mintte. Jeg er syk i Kairo, og benytter anledningen til å lese litt gloser. Om en uke har vi vår siste lille test for å sjekke om vi har fått med oss det vi skal på kurset. Etter testen får vi karakterbøker med karakterer i speaking skills, listening skills, vocabulary, reading skills, writing skills, grammar, exam, attendance, homework and attitude in class. Og lærerens personlige hilsen til eleven. - På slurvete arabisk, så ingen skjønner egentlig hva det står.
Jeg hører lyder utenfra. En bil parkerer, en katt skriker, et horn tuter, et esel hviner som en stukken gris, og mannen som selger brød prøver å tiltrekke seg litt oppmerksomhet. Alle gateselgerne har sine egne rare lyder de roper ut med sine kraftige stemmer, slik at man bare ved å høre de skal skjønne om det er frukt, gass, brød eller søppelinnsamling på gang. Må innrømme at jeg ikke helt har skjønt alle kodene enda.
Snart reiser jeg fra Mohandiseen. Jeg funderer på om jeg kommer til å savne noe her? I går var det slitsomt å være ute. Det føltes som det var ekstra mye bråk i gatene, forurensningen satte seg i lungene og tilrop og glaning skal det heller ikke stå på. Det er alltid deilig å komme inn i Sharia el Hady – den stille gaten – når vi tar av fra hovedveien. Da kan vi liksom puste ut. Og da er det faktisk helt stille.
Vi kjeder oss i Kairo sier de egyptiske ungdommene jeg møter, og spør hva vi gjør i Norge. Kairo er en storby på 16 millioner mennesker. Her er det shopping (for de som henger med på den egyptiske moten), kulturelle tilbud, sosialt fellesskap og varme. Norge er et langt land fordelt på nesten ingen mennesker. Det er kaldt, og menneskene er innestengte. Prisene er høye og man snakker ikke mer med naboen enn det som er absolutt nødvendig.
Å si at jeg vil savne Kairo blir nok allikevel å ta i. Men gode minner har jeg, og jeg kommer gjerne tilbake – i hvert fall på besøk.
